Endelig greide jeg å nå målet med å stå på pallen i Dakar rallyet, og at det ble en andreplass gjør det for meg enda mer uvirkelig. Det har vel noe med at det egentlig har vært bare en drøm i mange år selv om trua har vært der. Men i år fikk jeg sjansen og den siste uka har vært helt rå sånn idrettsmessig for meg. Lopez, Rodrigez og jeg har fightet for pallen og det som var så fint var at ingen fikk tekniske problemer eller skadet seg. Når jeg sto på start på siste etappen var jeg helt mo i beina av nerver for første gang. sist gang jeg var sånn var i finalen i isdans. var så redd noe skulle skje med sykkel eller dekk, men stolte på at jeg holdt meg på hjulene og navigeringen. Det har vært så utrolig deilig å kunne kjøre seg inn i løpet for jeg kom jo ikke så bra i gang. Ble ikke skikkelig sliten en gang og hadde masse krefter til å kjempe med på slutten. Når jeg begynte med rally var det de gamle legendene som jeg så opp til som kjempet der fremme og det å nå kunne få oppleve det selv er helt uvirkelig. Jeg var veldig nervøs for sykkelen og denne restriktoren som gjorde at den gikk dårligere. Heldigvis gjorde arrangøren som planlagt med etappene. Bare et par små endringer og de lange etappene ble gjennomført denne gangen som er min styrke. Vanligvis når jeg er på rally stresser jeg mye på kveldene og bruker mye energi istedenfor å slappe av. Denne gangen har jeg hatt en enorm ro. Jeg har verdens beste mekanikker i Patrick og et bra team. Men denne gangen tok jeg med meg kjæresten min Lise på Dakar og det skal jeg love det ikke er noen rutine for i Dakar. De andre gutta, ja sirka 3000 som er i depoet i begynnelsen lurte fælt på hvem hun var. Hun har filmet hele turen og sendt bilder hjem underveis. Skal ikke se bort fra at jeg har innført no nytt i Dakar nå, for det funket veldig bra for meg kan jeg love.
Tusen takk for alle utrolig hyggelige tilbakemeldinger og det er helt uvirkelig at så mange følger med.
Hilsen Pål Anders